Tidslinje med tidslinjer

Maja og Trompeten var et kunstnerkollektiv med kunsthåndverkere og billedkunstnere, som holdt hus i Krambugata i Trondheim. Kollektivet ble viktig for videre fagpolitisk kamp, og desentraliseringen av NK.

Mange medlemmer engasjerte seg sterkt i Kunstneraksjon–74, en stor fagpolitisk aksjon for å bedre kunstnernes arbeids- og levekår, med tilslutning av 21 kunstnerorganisasjoner. Norske Kunsthåndverkere ble – som nyetablert organisasjon – en aktiv part i aksjonen og oppnådde forhandlingsrett med staten. NK deltok i forhandlingene om bl.a. garantiinntekten og utstillingsvederlaget mot slutten av 70-tallet.

Yngvild Fagerheim, med Laila Baadstø som vara, var NKs representanter i samarbeidskomiteen, som bestod av representanter fra alle kunstnerorganisasjonene i kunstneraksjonen. I komiteen kom man til enighet om de ulike faggruppenes krav og behov i forkant av møter med departementet.

– Vi ønsket å ha kontroll over våre egne arbeider, helt fra råmateriale til ferdig gjenstand – og videre til selv å få direkte kontakt med publikum. Vi ønsket å skape en større interesse for kunsthåndverk, og ville selv bidra med opplysninger om vårt fag og arbeider, og å gjøre dette på vår egen måte, fortalte Elisabeth von Krogh under et seminar i 1980. Utsalget i Gabels gate i Oslo var drevet av kunsthåndverker med verksted på Frysja.

– Sommeren 1975 greide vi å samle kunsthåndverkere fra hele landet for første gang, til et seminar i Asker. Vi var sammen i to-tre dager og snakket om hvordan vi kunne bygge en organisasjon i fellesskap, som dekket hele landet. Det var et veldig inspirerende seminar, forteller Konrad Mehus.

Årsutstillingen som ble vist på Maihaugen i Lillehammer høsten 1975, var den første som kunsthåndverkerne selv arrangerte. Tidligere hadde en lignende utstilling blitt arrangert av paraplyorganisasjonen Landsforbundet Norsk Brukskunst (LNB). Utstillingen i 1975 bidro til å markere NK som en selvstendig og profesjonell kunstnerorganisasjon.

– Utredningen mente at kunsthåndverkerne kunne tjene gode penger på å endre litt på virksomheten sin, la den bli mer preget av industri. Det protesterte vi voldsomt på.

Med mottoet «Formidling fronter faget», har NK alltid kjempet for formidling av kunsthåndverk. Med støtte fra staten, etablerte NK i 1976 en egen formidlingssentral for å synliggjøre kunsthåndverk, bl.a. gjennom landsdekkende utstillinger, publikasjoner og seminarer.

Arbeidet med å inkludere kunsthåndverk i utsmykking av offentlige bygg begynte i 1977, i etterkant av kunstneraksjonen og stortingsmelding nr. 41, som slo fast at kunsthåndverk har en plass i offentlig utsmykking. Som en del av NKs arbeid for å inkludere kunsthåndverksfeltet i offentlige utsmykkinger, ble det arrangert seminarer, oppnevnt distriktsutvalg og etablert retningslinjer.

Jacob-prisen ble delt ut av Landsforeningen Norsk Brukskunst (LNB) og var en ettertraktet utmerkelse blant formgivere og brukskunstnere. Det vakte stor oppmerksomhet da Yngvild Fagerheim takket nei til prisen i 1977, på bakgrunn av at flere medlemmer i NK var i konflikt med LNB. Fagerheims avslag bidro også til at Norske Kunsthåndverkerne etter hvert trakk seg ut av foreningen LNB.

NK fikk forhandlingsrett med staten i 1977/78. Høsten 1977 sendte NK inn krav til staten, knyttet til bl.a. honorarsatser, utstillingsvederlag, stipender, utsmykking av offentlige bygg og innkjøp av kunsthåndverk til offentlig bruk.

– I 1978 ble jeg spurt om å sitte i et formidlingsutvalg som var oppnevnt av staten. Der skulle vi se på kunstformidling i Norge generelt, og hvordan museene og andre institusjoner arbeidet for å synliggjøre billedkunst og kunsthåndverk. Det var et ganske stort arbeide som offisielt het Gjørv-komiteen, og var ledet av AP-politikeren Inger Lise Gjørv.

Etter flere år med konflikt meldte NK seg ut av paraplyorganisasjonen Landsforbundet Norsk Brukskunst, for å oppnå full selvstendighet som organisasjon. Dette var et ledd i profesjonaliseringen av kunsthåndverket, med nyskapende siktemål heller enn fokus på brukskunst og industri.

Første utgave av tidsskriftet Kunsthåndverk ble utgitt i 1980. Ambisjonen var å utvikle en relevant diskurs for kunsthåndverket, vise frem samtidens kunsthåndverk og sette den i kontekst. I oppstarten ble tidsskriftet produsert av kunsthåndverkerne selv, men har lenge hatt redaktør ansatt på oppdragskontrakt.

Desentralisering og lokalforeninger over hele landet har vært en viktig faktor i NKs historie, forteller Fagerheim. Da NK Innlandet og Bildende Kunstnere Innlandet forhandlet med Hedmark fylkeskommune om etableringen av et kunstnersenter, representerte hun kunsthåndverkerne. Kunstnersenteret på Hamar – i dag Kunstbanken senter for samtidskunst – er stadig en viktig aktør på samtidskunstfeltet, med et stort fokus på kunsthåndverk.

Kunstavgiften ble opprettet i 1948 som en avgift på omsetning av billedkunst. I 1983 skrev NK et høringssvar med forslag om at kunsthåndverk skulle innlemmes i ordningen, som ikke fikk gjennomslag. Det var først i 2006 at kunsthåndverk ble del av avgiftsgrunnlaget i kunstavgiften, sammen med fotografi.

Kunstnersenteret er i dag kjent som Nitja, og ble opprettet som en del av stimuleringen til økt bruk av – og interesse for – billedkunst og kunsthåndverk.