Yngvild Fagerheim

Maja og Trompeten var et kunstnerkollektiv med kunsthåndverkere og billedkunstnere, som holdt hus i Krambugata i Trondheim. Kollektivet ble viktig for videre fagpolitisk kamp, og arbeidet med desentraliseringen av kunst og kunsthåndverk.

Mange medlemmer engasjerte seg sterkt i Kunstneraksjon–74, en stor fagpolitisk aksjon for å bedre kunstnernes arbeids- og levekår, med tilslutning av 21 kunstnerorganisasjoner. Norske Kunsthåndverkere ble – som nyetablert organisasjon – en aktiv part i aksjonen og oppnådde forhandlingsrett med staten. NK deltok i forhandlingene om bl.a. garantiinntekten og utstillingsvederlaget mot slutten av 70-tallet.

– Alle organisasjonene i Norges Kunstnerråd ble innkalt til et møte om den nye kunstnermeldingen som var ventet, og det ble et rabaldermøte! Mange synes det var både frekt og uforståelig å komme med kravene om økt bruk, vederlag for bruk og garantert minsteinntekt til alle yrkesaktive, sier Laila Baadstø. Det var Baadstø og Mona Prytz som stilte på dette møtet, for Norske Brukskunstnere.

Yngvild Fagerheim – med Laila Baadstø som vara – var NKs representant i samarbeidskomiteen, som bestod av representanter fra alle kunstnerorganisasjonene i kunstneraksjonen. I komiteen kom man til enighet om de ulike faggruppenes krav og behov i forkant av møter med departementet.

– Løsrivelsen fra LNB kom delvis ved at jeg sa nei til Jacob-prisen i 1977. Det var en forferdelig affære for mitt vedkommende. De ringte meg og sa at jeg skulle bli tildelt prisen, og det var jo fantastisk. Men vi var i fullt klammeri med LNB, og dette var en pris som skulle symbolisere deres arbeid. Så jeg skrev et brev hvor det stod at jeg dessverre ikke kunne ta imot prisen, for vi var fullstendig uenig med LNB. Det ble et rabalder! Det var jo helt uhørt egentlig, for alle ville veldig gjerne ha den Jacob-prisen. Og så var jeg så storkjefta at jeg sa nei, forteller Fagerheim

Etter flere år med konflikt meldte NK seg ut av paraplyorganisasjonen Landsforbundet Norsk Brukskunst, for å oppnå full selvstendighet som organisasjon. Dette var et ledd i profesjonaliseringen av kunsthåndverket, med nyskapende siktemål heller enn fokus på brukskunst og industri.

Desentralisering og lokalforeninger over hele landet har vært en viktig faktor i NKs historie, forteller Fagerheim. Da NK Innlandet og Bildende Kunstnere Innlandet forhandlet med Hedmark fylkeskommune om etableringen av et kunstnersenter, representerte hun kunsthåndverkerne. Kunstnersenteret på Hamar – i dag Kunstbanken senter for samtidskunst – er stadig en viktig aktør på samtidskunstfeltet, med et solid fokus på kunsthåndverk.

– I Fredrikstad jobbet jeg med en offentlig utsmykning i stort format til Teatercafeen i Trøndelag teater, så senere satte NK meg inn i det første utsmykningsfondet vårt. Vi var med på å organisere hvordan utsmykningsorganisasjonen som nå heter KORO skulle være – at det skal være kunstneriske komiteer når et bygg skal utsmykkes, med kunstnere som kunstfaglig kompetanse. Ellers blir det bare byråkrater i styret. Vi satte mange absolutter for at det skulle funke, og det har det faktisk gjort, forteller Fagerheim.